bo i. cavefors : kunsten å overleve...

Bo I. Cavefors

 

KUNSTEN  Å OVERLEVE

 

Digterens rolle har endret seg mye i historiens siste århundrer. I denne presentasjonen av boken Metarmophosen des Dichters viser artikkelforfattaren hvordan dikternes makt forsvinner når demokratiseringen av samfunnet øker.

 +

Forfatterskapet som yrke, forfatteren som yrkesutøver, er et forholdsvis nytt identifikasionsbegrep om opphavsmann og verk. Først da utdannede  borgere mot slutten av 1700-tallet begynte å få makt og innflytelse over samfunnsliv og politikk, ble det mulig for forfattere å overleve ekonomisk med inntekter utelukkende fra skribentvirksomhet.

 

Forfatterrollen bør stadig defineres på nytt; forfatterskapet som symbiose av tradisjoner og det gjeldende litterære marked, av politikk og litteratur, av forfattersubjektivitet og utadrettet engasjement, har ikke minst med erfaring fra det nedlagte DDR vist seg å være et yrkesvalg med visse risiki for såvel selvfølelse som troverdighet. Gunter E. Grimm, f. 1945, litteraturprofessor i Wüzburg, har samlet atten kolleger i en antologi der man beskriver      litteraturhistorisk hvordan tyskspråklige forfattere helt fra Brockers til Thomas Bernhard har opplevd forfatterrollen.

 

Antikkens forkynnere så på seg selv som guders talerør til en mindre opplyst allmennhet. Den overlegne holdningen sitter i også blant nåtidens forfattere. For renessansens humanistiske poeter, for barokkpoeter og opplysningstidens magistere er skrivingen imidiertid bare en bigeskjeft for økonornisk uavhengige aristokrater, tjenestemenn og prester/munker. Da man på slutten av 1600-tallet sa takk og adjø til disse poeta doctos, gikk det raskt unna med utviklingen frem til 1960-tallets poetologiske program der bruksverdien ble satt i høysetet. Ut av humanistisk skolerte filologers skygge stiger ikke altfor skarpt reflekterande populæfilosofer frem. Men for dette skjer blir natur og kultur borgerliggjort av opplysningstidens forhåpninger om å kunne påvirke lesekretsens refleksionsnivå; Lessing henvender seg til kunnskapstørste medborgare.

 

Sturm und Drang innebærer natur og lidelser, geni, frihet, kraft og utlevelse som brensel for engasjerte forfatterskap. Det lærde, vitenskapelig skolerte poetidealet viker for det romantiska bildet av forfatteren som et åndelig vesen fylt av liv og følelser. Herder radikaliserer Lessings evolusjonære dikterkrav og krever av forfatteren et hjertets språk som taler direkte til «folket». Herders trylleformular: kun i dikteren forenes menneskets sanne natur og dets individuella sannhet; trubadurene, Volksängers, er geniale og folkelige. Wieland derimot, selv nasjonalforfatter som kunne leve av fjærpennen takket være en livstidspensjon fra hertuginnen av Weimar,      snakker heller om diktning som gir "vår nasjon ære". Wieland representerar en type forfattere som er fremmede for verdens krav og derfor søker trøst i metafysisk tro på å stå over verden, som når Goethe etter ankomsten til Leipzig i oktober 1765 skriver til søsteren og snakker om seg selv i pluralis maiestatis, "wir Poeten". Tvilen på seg selv kommer imidlertid, og allerede i 1766 tror Goethe at han er blitt produktivt impotent, og i et nytt brev til søsteren bekjenner han at han har vært tåpelig nok til å tro at han var dikter.

 

Goethe foretrekker forfattere med en viss distanse til samfunnet, med et "eigenen Kopf", og mener at den beste opplysningspolitiker blir den som tenker selv, som ikke lar seg lede av ideologers og fyrsters manipulasjonsforsøk. Likevel får denne viljen til frihet ikke hindre dikteren i å tjene til livets opphold ved andre ferdigheter, for eksempel      som Geheimrat. Reisen til Italia redder Goethe fra det rigide selskapslivet i Weimar. Landet med blomstrende sitroner gir harn selvtillit, og denne Wiedergeburt  fører til at han innser at ministerrollen og dikterrollen godt lar seg forene om forfatterskapet gis forrang. I Tasso ser Goethe urtypen på den geniale dikteren.

 

I et brev til Goethe taler Schiller om forfatteren som det "eneste sanne mennesket"; bare forfatteren kan kroppsliggjøre og uskadeliggjøre, ved i seg selv å virkeliggjøre totaliteten av liv og ånd og dermed gi uttrykk for den brede massens sanne vilje. Schiller er individ og representant, en verdensborger som "ikke tjener noen fyrste". Kastet ut til det frie litterære markedets ulver, erkjenner han at lesekretsen er hans egentliga "Souverain", og han forsøker iblant å imøtegå dens krav med tidsskriftet Horen. I 1795 klager Schiller over det vanvittige i å være tidsskriftredaktør, ettersom allmennheten hverken er troskyldig eller tilstrekkelig utdannet, men befinner seg på et utviklingsstadium et sted midt imellom, hvilket innebærer at det absolutt er "en herlig tid" for "dårlige forfattere", men "desto verre" for slike "som ikke bare vil tjene penger".

 

På Hölderlins tid har forfatterne en viss mulighet for å leve av å skrive, og de inntar sin plass i den "nye borgerligheten". Prisen for denne møysommelig tilkjempede sosiale posisjon med tilhørende frihet er høy: lave honorarer og dårlig juridisk beskyttelse av opphavsretten. Goethes og Hölderlins leserkrets består av en eksklusiv skare intelletuelle. Av 24,5 millioner tyskere i år 1800 leser bare 1 prosent tidsskrifter og bøker på en regelmessig basis - det vil si 200.000-300.000 personer.  lkke underlig at Hölderlins mor protesterar når sonnen nekter å bli "einer friedlichen Pfarrrer", som familietradisjonen tilsier.

 

Herders idealistiska folkeopplysere og folkediktere venter i kulissene gjennom hele 1700-tallet. Fremtiden tilhører det utdannede borgerskap, og ikke det uskolerte "folket". Den sosiale virkelighet gir ikke rom for populærkultur, sensuren forbyr fri debatt, og bokmarkedets liberalkapitalister orienterar seg mot det økonomisk sterke befolkningssjiktet på sosialt mellomnivå. Langt inn på 1900-tallet består bokhandelkundene av en kjøpekraftig og     kunnskapstørst middelklasse. Derfor kommer ikke 1800-tallets forfattere seg unna klassikernes skygger. Selv Hölderlins Volkssängers tvinges til å forsvare sin eksisrens ved å påberope seg antikkens ideal i samtalen med samtiden. Biedermeierdikterne krafser i sine sjelers spiskammer, og politisk engasjerte diktere som vil være allmennhetens/folkets megafoner mister fotfestet når den tyske demokratibevegelsen vandrer mot sitt selvforvoldte Golgata.

 

Friedrich von Hardenberg, Novalis, lever et dobbeltliv som forfatter og tjenestemann, og mener at man må skille mellom diktat og det å dikte. Han protesterar mot skjønnånder som ikke har andre ambisjoner enn å snakke om litteratur, å lese dikt eller, hva verre er, selv "zu machen" et dikt. Novalis favoriserer, som Goethe, forfattere som giennom personliga erfaringer fra en annen verden enn diktets kan romantisera, moralisere eller poetisera den prosaiske verden. Kanskje er dette nøkkelen til den mer komplekse forfatterrollen som Heine er det klassiske eksempelet på, en forfatter som man, som i dag med Wolf Biermann, kan såvel håne som krone, såvel skyve ned i helvete som heve til skyene. For Heine og for Biermann er sosial revolusion et spørsmål om overlevelse for såvel folket som diktene. Begge disse revolusjonære er redde for revolusjonen, redde for den "rå kommunismen" (Heine), redde for tider da en hvilken som helst spissborger kan utnevne seg selv til hersker, redde for at "alle Marmorbilder meiner geliebten Kunstwelt" (Heine) kan knuses til fliser og stov. Dikteren kan kunsten å lide, sier Heine, og mener at verdens midtpunkt er i diktarens hjerte.

I løpet av 1900-tallet har flertallet av forfatterne fått akseptabel ekonomisk trygghet som følge av statslønn og stipender. Forfatterskapet er eksistensgrunnlaget, men samtidig vokser ufriheten mot markedet som er styrt av  økonomiske interesser. Dette, og det at forfatteren de siste tiårene er blitt en sterkt integrert del av ideologimarkedet der det kreves av ham/henne å gi svar på tidens spørsmål i tide og utide, at forfatteren i schillersk betydning er blitt "sentimental", innebærer at han/hun bør, men ikke alltid klarer, reflektera over sin posisjon i konflikten mellom privat og offentlig, mellom estetikk og kulturpolitikk, mellom moralske krav og økonomiske vilkår.

 

Bekjennelser og appeller, opprop og uttalelser preger dagens forfatterkultur i bele den vestlige verden, men få diktere makter å identifisere seg med sin tid, som Kafka, som Borges, som Celan i stillheten. Med brødrene Manns forfattergenerasjon blir de lavere klasser definitivt en del av middelklassen, og Thomas Manns oppfatning om at forfatterskap lever først etter at det har blitt vekket til liv av spenningen mellom polene distanse fra og tilhørighet til borgerligheten, ble også akseptert av forfattere som betraktat seg som proletarer.

 

Distanse til borgerlig herkomst er etter naturalismen blitt et stadig nærværende innslag i såvel tysk som norsk litteratur. Det gjelder også Döblin som etter morens ønske studerte medisin og i drøyt tjue år drev legepraksis i Berlin samtidig som han skrev essays og romaner. Brecht kom fra en famitie som klarte å svinge seg opp til middelklassenivå, og tross en ytre identifikasjon med "folket", bekjente han seg i praksis til en borgerlig realisme, også med borgerens forretningssans. Selv Thomas Bernhard er offer på diktarens samfunnskritiske alter. Skrekken og fortvilelsen over den allestedsnærværende og lammende korrupsjonen resulterar i en antipolitisk diskurs som krever et så radikalt språk og så radikalt annorledes samfunnsperspektiver at han umulig kan lykkes med forsettet å skade, for ikke å snakke om dødelig såre, motstanderen. Bernhards tenkning og skriving er så totalfiksert på hemlandets horribiliteter, Østerrikes betydningsloshet og politikernas snylting, at han selv blir idiosynkrasienes offer. Bernhard beskriver sumplandet Østerrike, men han forklarer det ikke, fortellingene handler bare om hans egen tilværelse og nærvær i alpelandet.

 

Thomas Bernhard er kanskje det mest ekstreme eksempelet på en forfatterskjebne i tiden etter 1945, der samfunnskritikkens ytterste konsekvenser fremfor alt rammer forfatteren selv. Heller ikke engasjementforfatteren Grass har tenkt noe sxrlig over hvilket toneleie han skal legge seg på i samtale med lesekretsen.

 

L'art pour l'art eller littérature éngagée? Spørsmålsstillingen irriterte ikke Max Frisch engang. Problematikken overskygger alle dette hundreårets [1900-talet..] litteraturpolitiske debatterna. Frisch var imidiertid bevisst på at "Iitteratur sjelden påvirker direkte", at politikk og samfunn og hvordan mennesker oppfatter verden de lever i er en virkelighet som ligger utenfor forfatterens innflytelsessfære.

 

Oversatt av Bente Klinge

 

 

 

Bok : Gunter E. Grimm (Hg.) Metamorphosen des Dichters. Das Rollenverständnis deutschen Schriftsteller vom Barock bis zur Gegenwart. Fischer Verlag, Literaturwissenschaft, Frankfurt am Main 1992

 

Artikeln tidigare publicerad i Samtiden nr 5/1994, Aschehoug, Oslo. Redaktör: Thomas Hylland Eriksen